Anodisk oksidasjon er en behandlingsmetode der en ved elektrolyse av vann får dannet oksygenradikaler, hydroksylradikaler og aktive klorforbindelser.
Disse forbindelsene har en desinfiserende effekt og metoden brukes ofte innenfor legionellakontroll og behandling av drikkevann.
Radikalene som dannes ved anodisk oksidasjon er svært reaktive og på grunn av dette vil effekten være svært lokal ved installasjonspunktet til produktet.
I motsetning til den lokale effekten av radikalene har for eksempel klorforbindelsene, som dannes ved elektrolysen av naturlige salter/ kloridioner i vannet, en effekt nedstrøms i anlegget.
Mengden klorforbindelser som dannes er avhengig av vannets saltinnhold. Ved lavt saltinnhold, som ofte er tilfelle i Norge, vil nedstrøms effekten være minimal. Anodisk oksidasjon vil da kun fungerer som en mikrobiologisk barriere ved passeringspunktet.
Enkelte produkter på markedet kombinerer den anodisk oksidasjonsteknologien med tilførsel av salt. Dette gir i tillegg lokal produksjon av klorforbindelser, som regel henvist til som fritt klor, som dermed vil ha en effekt også nedstrøms i anlegget.
På denne måten får man en kontinuerlig vannbehandling av hele rørnettet, også etter doseringspunktet.
Fritt klor, er betegnelsen for klorforbindelser som er ubundet i vann, og klassifiseres som et biocid. Det er derfor viktig å påse at produktet man bruker har de nødvendige godkjenninger i henhold til kravene i Biocidforskriften.
Benyttes biocider i drikkevann, herunder til legionellaforebygging i kaldt og varmt dusjvann, må det også ha godkjenninger i henhold til kravene i Drikkevannsforskriften.